Nå er også vi i «lukket anlegg»
Norsk Fiskeoppdrett nr 3 er på vei til abonnentene. Der fokuserer vi bl.a. på landbasert produksjon av laks. Teksten under er hentet fra lederartikkelen i utgaven.
Denne artikkelen er eldre enn to år.
Vi er inne i en meget spesiell periode. Ett ord beskriver tilstanden bedre enn noe annet, og det er «usikkerhet». Hvor dette tar veien vet ingen sikkert. I alle fall ikke hvor lang veien blir og hva som kommer til å skje underveis. Det man kan være sikker på er at vi før eller senere kommer tilbake til det kjente og vante, der korona-viruset ikke lengre styrer hverdagen.
Det viktigste tiltaket som gjøres for å begrense smitten er adskillelse. Det er ingen ny strategi for smittsomme sykdommer. I oppdrettsnæringen har man erfart lenge at det å være en del av et åpent, merdbasert produksjonsregime har sine ulemper når det kommer til smitte. Vi kjenner igjen desperasjonene etter gode vaksiner for virussykdommer. Vi vet også hva effektive vaksiner betyr (ref. furunkulose og vibriose).
Men de mange sykdommene har medført at mange tenker «hjemmekontor» og «stengte skoler» når det kommer til produksjonen. Landbasert produksjon har sine fordeler, spesielt på papiret. Enten det skjer i RAS eller i gjennomstrømmingsanlegg der vannet hentes fra dypet fra smittefrie områder, så er det tanken om at man holder lus, PD, HSMB, ILA – listen er lang – borte fra karene.
Kan man produsere fisken så nær markedet at man sparer betydelige summer på for eksempel flyfrakt, så har man et veldig godt argument i tillegg. I dette nummeret kan du bl.a. lese et intervju med AKVA groups nytilsatte CEO, Knut Nesse. Han trekker noen svært interessante linjer fremover til hva landbasert produksjon kan utløse av investeringer, både til stor settefisk og til matfiskproduksjon. Svarene når han ser i glasskulen er at det vil bli bygget betydelig kapasitet for matfiskproduksjon i markeder langt borte, som USA og Asia. Norges fremtidige rolle, mener han, vil bli å forsyne nærmarkedene i Europa. Men disse vil kunne vokse betydelig, så han ser egentlig ikke noen mørke skyer på himmelen for norsk lakseproduksjon.
Det vil også bli investert mye i landbasert produksjon i Norge. Og det er allerede på gang en del. Vi har tatt for oss alle de prosjektene som har fått tillatelse til å produsere matfisk av laks på land, og sett på status. En skal til å slakte, en håndfull er i gang med å bygge, mens de fleste ennå er på et stadium der man søker finansiering. Hvordan det vil gå med dem fremover i dagens blodrøde finansmarked skal jo bli interessant å se.
Et av de prosjektene som har kommet lengst i forhold til planlegging, finansiering og bygging er Andfjord Salmon. De bygger et gjennomstrømmingsanlegg, der sjøvann skyves gjennom anlegget. I prinsippet blir det merder i fjellet. Dermed er det også et prosjekt som er nærmere på det velprøvde sjøanlegget enn det krevende RAS-anlegget. Jeg tror derfor de har gode muligheter for å lykkes. Mange av dem som nå bygger RAS-anlegg vil kunne oppleve at bakteriekulturen i biofilteret slår tilbake. Man har sett utfordringene med H2S i storsmoltanleggene allerede. De vil ikke bli mindre når fisken skal tas frem helt til 4-5 kg. Så her er veien til suksess brolagt med litt mer humper.
Akkurat nå er mye i limbo. Vi vet (i alle fall ikke i skrivende stund) hvordan koronaviruset vil påvirke den tradisjonelle næringen. Stopper eksporten opp, eller vil folk fortsatt ha laks på menyen i sine respektive små isolat rundt om i Europa og verden ellers?
Oppdrettsnæringen har stått av sykdomstrøbbel før. De vil nok gjøre det igjen.
