Biosikkerhet på RAS og brønnbåter:
Risikofaktorer og tiltak som virker

Smittekontroll-prosjektet

Tiden i settefiskanlegg og den påfølgende transporten til sjøanlegg er en kritisk fase i oppdrettslaksens liv. Fiskehelseutfordringer som starter her kan få store konsekvenser videre. Biosikkerhet, som innebærer tiltak for å hindre innføring og spredning av patogene mikroorganismer, er derfor avgjørende i denne fasen. FHF ga i 2022 tilsagn til prosjektet Økt biosikkerhet gjennom bedre forståelse for smittestoff og desinfeksjonsmuligheter i RAS og brønnbåt (Smittekontroll, FHF #901734). Hensikten var å bedre kunnskapen om biosikkerheten i RAS-anlegg og smolttransport i brønnbåt. Prosjektet avsluttes 31.12.2024, og har hatt følgende delmål:

I. Forståelse av mikrofloraen i systemer for yngel og smolt

II. Forståelse av hvordan teknologi­utforming kan hindre spredning av patogene mikroorganismer

III. Forståelse av hvordan driftsrutiner kan hindre spredning av patogene mikro­organismer

IV. Konkrete målbare tiltak med risiko­reduserende effekt og økt biosikkerhet

V. Evaluering av biosikkerhetsrisiko for brønnbåter som benyttes til transport av både slaktefisk og smolt

VI. Å fastslå om det er vanlig med virus/patogene organismer i skrogbegroing

Introduksjon av smitte

Biosikkerhetsarbeidet starter med å forhindre at uønskede bakterier, virus og annet kommer inn i RAS-anlegg eller brønnbåt og får kontakt med fisken. Dessverre er ikke dette bare en svært viktig, men også en svært vanskelig oppgave. Patogene mikroorganismer har mange veier inn til fisken og deres størrelse og egenskaper gjør at de har en god evne til å snike seg inn. Desinfeksjon av det som skal inn til fisken er et mye brukt, og stort sett effektivt, tiltak. For eksempel så er inntak av rogn, som kan desinfiseres, å foretrekke foran yngel, som ikke kan desinfiseres. Kvaliteten på inntaksvann må også sikres og dette kan gjøres gjennom filtrering og desinfisering. Her er det viktig at vannkilde og metode for behandling ses i sammenheng – spesielt betyr det at vann med høy turbiditet filtreres godt og at vann fra kilder med økt risiko for smitte desinfiseres grundig. Et sentralt poeng, er at denne typen barrierer må fungere som tenkt hele tiden for at barrieren skal være effektiv. Om f.eks. UV-filteret er nede en dag, eller vannet er så uklart en periode at det ikke desinfiseres godt, så kan det være at det er alt som skal til for å få problemer.

Det å være sikker på at ting fungerer som det skal hele tiden, og ha back-up-systemer som ordner opp når ting først går galt, er en god biosikkerhetsstrategi. Dette gjelder både på RAS-anlegg og på brønnbåt.

Fôr kan være en kilde for smitte, både ved at det tar med seg patogene mikroorganismer inn til anlegget fra produksjon eller transport, og ved at det kan bli skitnet til av skadedyr eller tilgrising på andre måter ved oppbevaring på anlegget. Man må kunne ha tillit til produksjon og transport av fôr, men oppbevaring har man selv ansvaret for på RAS-anlegg, og her finnes det internasjonalt eksempler på de som kunne hatt bedre kontroll med biosikkerheten til fôret. Det å hindre tilgang for uvedkomne dyr er selvfølgelig også viktig for selve produksjonen. Enkel tilgang til kar eller vannet i sløyfen, f.eks. biofilter, bør ikke være mulig for faunaen. Kar som står ute, bør ha tak, vegger og dører, og alle deler av rørsystemer og vannbehandling bør være lukket. Samtidig er det også viktig å hindre folk i å ta med seg smitte inn i produksjonen. Lukkede, separate enheter, med sluser hvor klær og sko skal skiftes, er virkningsfulle tiltak. Her er det viktig at det ikke syndes og at man ikke «skal bare» så man noen ganger lar være å følge rutinene.

Brønnbåter er i stor grad fysisk lukkede systemer, men også her vil vann og fisk kunne eksponeres for det ytre miljøet, f.eks. ved sortering av fisk i åpen sorterer på dekk eller ved at luker ned i brønner står åpne under lasting. Det kan selvfølgelig diskuteres hvor stor risikoen knyttet til dette er i den store sammenhengen, siden eksponeringen er så kort, men det handler vel så mye om hva man har kontroll på og hva man ikke har kontroll på.

Oppvekst av patogene mikroorganismer

Det er tilnærmet umulig å hindre til enhver tid at patogene mikroorganismer kommer inn i produksjonen. Det er heller ikke sikkert at det skal være en målsetting å komme ned til absolutt null introduksjon. Det som derimot er sikkert, er at det er avgjørende hvilket miljø og hvilke vekstmuligheter disse mikroorganismene møter når de kommer inn i systemet. Gode vekstforhold kan i verste fall føre til at det som var en liten glipp i en introduksjonsbarriere kan bli et stort sykdomsutbrudd. Et av de viktigste verktøy for å skape et fiendtlig miljø for patogene mikroorganismer, og dermed unngå sykdomsutbrudd, er å ha et modent og robust biofilter og en god mikrobiell vannkvalitet i systemet. Dette oppnås blant annet ved stabil og god drift; kontroll på organisk belastning og kjemisk og fysisk vannkvalitet. Dette kan sørge for en høy diversitet av bakterier som utkonkurrerer uønskede bakterier.

Kort holdetid i karet, dvs. rask utskiftning av vannet, og rask filtrering og uttak av slam og fôrrester er viktig for å hindre patogene mikroorganismer i å utnytte situasjonen med plutselig økt næringstilgang. Et liknende poeng kan gjøres av det å plassere desinfeksjon i loopen – skal man gjøre det så er det viktig at det gjøres på riktig sted og at man har en kort holdetid i karet. Kombinasjonen maskinlæring og mikrobiota-overvåking viser seg å være et lovende verktøy for å forutsi hendelser i RAS i fremtiden (1).

Smittespredning

Spredning av patogene mikroorganismer kan være en risiko både mellom fisk som befinner seg på et anlegg eller om bord i en båt på samme tid, og mellom fiskegrupper som er innom det samme systemet etter hverandre. For sistnevnte så vil overlevelse og potensiell tilvekst av mikroorganismer i systemet kunne være en utfordring. Viktige risikofaktorer er områder som holder seg våte/fuktige, og begroing og andre biologiske verter som rørfisk. Grundig vask av overflater og tørking – også av rør og andre steder som er vanskelig å komme til – er viktig.

Mikrobiologiundersøkelser som ble gjort i Smittekontroll-prosjektet går langt i å vise at det gjøres mye rett i dagens vasking og desinfeksjon både på RAS-anlegg og brønnbåter. Resultatene peker på at rutinene gir ønsket effekt der de utføres, og at renholdet fungerer også på risikoområder, som f.eks. der det er rust. Utfordringen, spesielt på RAS-anlegg er at mange områder ikke er tilgjengelige for vask og desinfeksjon og at driftsrutinene ikke alltid blir fulgt. Når vi kombinerer kunnskapen fra mikrobiologianalysene, intervju og feltarbeid, kommer det frem at bedriftenes produksjonsplaner går imot egne biosikkerhetsplaner. Dette fører til systematisk for lite tid til å følge nødvendige driftsrutiner mot smitte.

På brønnbåt så er vask, desinfeksjon og karan­tene såpass hyppig, og gjennom­føres etter relativt kort tid med fisk, at risikoen for smitte mellom fisk i ulike transporter er lav – om prosedyrer og rutiner følges. Brønnbåtene som ble undersøkt i Smittekontroll-prosjektet var rene, altså hadde de lav forekomst av viruspartikler, også når fisken var om bord. Utformingen og driftsrutinene fungerer godt for å hindre biofilm og mikroorganismer på de stedene der man kommer til for å teste.

På RAS-anlegg er det også en risiko tilknyttet spredning av smitte mellom fisk i samme kar, kar tilknyttet samme vannbehandling, og kar uten vannslektskap, men som på andre måter har koblinger. For den første risikoen så er raskt uttak av svak og syk fisk et viktig og virkningsfullt tiltak. Kort holdetid og kontroll på vannkvaliteten, med sterk konkurranse for patogene mikroorganismer fra de gode bakteriene er også viktig. Den andre risikoen handler først om å erkjenne at vannslektskap innebærer en risiko, og at det viktigste tiltaket derfor er å redusere antall fisk som er tilknyttet samme vannbehandling. Der hvor det er mer enn et kar per biofilter så må man ha kontroll på vannkvaliteten gjennom vannbehandlingen slik at evt. smitte reduseres når vannet går igjennom stegene. Her er det også et poeng å sørge for at smitte ikke kan spre seg mot tenkt strømretning. CFD-analyser av vannstrømmen og fossefall i loopen er mulige tiltak.

Kar som ikke nødvendigvis har vannslektskap kan allikevel smitte hverandre ved at f.eks. utstyr brukes på tvers av kar og avdelinger. Mindre utstyr bør helst være dedikert til det enkelte kar eller hall, mens større utstyr som vaksinemaskin, sorteringsmaskin, pumper og rørsystem som deles på tvers av kar og fiskegrupper bør ha gode rutiner for vask og desinfeksjon. Karantene og tørking er effektive tiltak og bør prioriteres.

Utslipp av smitte til miljøet

I prosjektet er det også sett nærmere på hvilken risiko brønnbåter utgjør for spredning av patogene mikroorganismer til miljøet. Dette kan knyttes både til transportvann, vaskevann og ballastvann, men det var skrogsmitte som spesifikt ble undersøkt med mikrobiologiprøver. Her fant vi at det kan være risiko for spredning av virus på utsiden av skrog, samt at spyling hjelper der man kommer til. Dette bygger på at ILA-viruspartikler ble påvist på skrog etter transport, noe som kan innebære en mulig risiko for viral spredning på tvers av områder. Dette er imidlertid kun en påvisning uten bevis for virusets «levedyktighet» eller smitteevne.

Hvordan håndtere risiko

Det kan være vanskelig å kvantifisere risiko og sannsynlighet for smitte eller alvorlige biosikkerhetshendelser fra de ulike risikofaktorene som er nevnt her og i den publiserte viten­skapelige artik­kelen (4). Skal man lykkes med bio­sikkerhetsarbeidet er det derfor viktig å ha en agensuavhengig tilnærming og jobbe for å håndtere alle mulige smitteveier. Dette innebærer å se på hva som kan skje eller kan være et problem – ikke bare å begrense seg til hva man tror eller er sikker på at er et problem. F.eks. om man er overbevist om at all smitte kommer via vanninntaket så kan det føre til at feil tiltak blir iverksatt etter sykdomsutbrudd, og at man opplever nye utbrudd før man innser hva som er den egentlige smitteveien. Det finnes flere eksempler på at man tror man har god kontroll og gode rutiner, og så får man plutselig et utbrudd og man innser at de gode resultatene frem til da strengt tatt var et resultat av flaks.

Smittekontroll-prosjektet har skrevet grunn­laget til to veiledere for hygienisk design og renhold, en for RAS-anlegg og en for brønnbåt. Bakgrunnen for dette var at de vi var i kontakt med fra næringen ofte etterspurte slike veiledere, og beskrev det som et av de viktigste tiltakene for å bedre biosikkerheten. Disse grunnlagene er prosjektets bidrag til fremtidig utarbeidelse av veiledere – noe også vi mener det er på høy tid at næringen får. De kan finnes på SINTEF Ocean sine nettsider for Smittekontroll-prosjektet.

Andre resultater og relevant arbeid

Alle resultater knyttet til prosjektet og de seks delmålene kan leses i prosjektets faglige sluttrapport på FHF sine nettsider for Smittekontroll-prosjektet (1) og på SINTEF Ocean sine egne sider for prosjektet (2). Den vitenskapelige publikasjonen som denne artikkelen er basert på, «Biosafety in Norwegian Aquaculture – Risks and Measures in RAS Facilities and Well-Boats» (4), er åpent tilgjengelig i tidsskriftet Reviews in Aquaculture. Denne tar for seg et større antall risikofaktorer og tiltak enn det som dekkes her.

Doktorgradsavhandlingen «Microbial community dynamics in water and biofilm of recirculating aquaculture systems (RAS)» (5) skrevet av Stine Wiborg Dahle gir et godt bidrag til å forstå dynamikken i RAS-anlegg, og beskriver flere av poengene som er nevnt i denne artikkelen. Avhandlingen er åpent tilgjengelig på NTNU sine nettsider.

Les mer

1) Smittekontroll-prosjektet sin FHF-side https://www.fhf.no/prosjekter/prosjektbasen/901734/

2) Mikrobiota som tidlig varslingssystem i RAS-anlegg. https://www.landbasedaq.no/fhf-landbasert-ras/mikrobiota-som-tidlig-varslingssystem-i-ras-anlegg/546679

3) Smittekontroll sin side hos SINTEF Ocean https://www.sintef.no/prosjekter/2022/smittekontroll/

4) « Biosafety in Norwegian Aquaculture – Risks and Measures in RAS Facilities and Well-Boats https://doi.org/10.1111/raq.12979

5) Stine Wiborg Dahle sin doktorgradsavhandling https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/3039515

Artikkelen har også stått på trykk i LandbasedAQ nr 4 2024.