Hvordan arbeider næringen med biosikkerhet i RAS?

Artikkelen stod på trykk i siste nummer av Norsk Fiskeoppdrett.

Last ned PDF av artikkelen her

God fiskehelse og fravær av sykdom er en forutsetning for bærekraftig produksjon av fisk. Alle oppdrettsanlegg har prosedyrer og utfører tiltak for å redusere risikoen for introduksjon og etablering av smittestoff (agens) og spredning av sykdom. Summen av denne innsatsen kalles biosikkerhetsarbeid. Hvordan dette arbeidet planlegges og gjennomføres, omtales ofte som en biosikkerhetsstrategi. En slik strategi er ofte utarbeidet for et bestemt anlegg og tilpasset de gjeldende driftsrutinene for anlegget (Se tekstboks «Forklaring av begreper»). Betydningen av forhold som bidrar til etablering og overlevelse av sykdomsframkallende mikroorganismer i RAS anlegg er lite studert. Slik kunnskap er vesentlig for å kunne optimalisere biosikkerhetsarbeidet og eventuelt iverksette strengere biosikkerhetstiltak. I RAS benyttes ulike biosikkerhetsstrategier mellom fiskegrupper/innlegg, men hvordan arbeidet utføres og effekten av disse strategiene, er altså mangelfullt dokumentert. I BRAS prosjektet ble det innhentet informasjon ved gjennomføring av intervjuer om biosikkerhetsarbeidet på åtte settefiskanlegg med RAS (Se tekstboks «Fremgangsmåte»).

Stor variasjon mellom RAS anleggene

De åtte settefiskanleggene som deltok i undersøkelsen varierte i antall år i drift, størrelse, teknologi og produksjonsstrategi. Årlig produksjon på anleggene varierte fra ca. 650 til 4800 tonn og var fordelt på tre til syv rogninnlegg per år (Tabell 1). Informasjonen om produksjon og pausetid mellom rogninnleggene som ble innhentet, indikerer lengre pausetid og kanskje større handlingsrom hos anlegg med færre innlegg per år.

Representerer UV en stengt dør eller et forheng?

De som ble intervjuet rettet mye opp­merk­somhet på inntaksvannet og u­sikkerhet rundt smittefare ved mangelfull des­infisering. Alle anleggene som var med i undersøkelsen har strengere krav til be­handling av inntaksvannet enn det som beskrives i forskrift om desinfeksjon av vann, akvakultur. Enkelte anlegg brukte ti ganger høyere UV-dose ved behandling av sjø­vann enn minimumskravet (25 mJ/cm²) (Veileder 3, på vetinst.no, som er knyttet til forskrift om desinfeksjon vann, akvakultur). Det var også variasjon i om UV-lampene var satt opp i serie eller parallelt, om det ble benyttet supplerende partikkelfjerning som membranfiltrering eller benyttet ozon. Partikler og at deres skjerming (skyggeeffekt) kan redusere effekten av UV ble nevnt som usikkerhetsmoment. Det knyttet seg også usikkerhet til driftssikkerheten ved slike tekniske systemer, eksempelvis ved strømbrudd. Selv om ingen av de som vi intervjuet var helt trygge på inntaksvannet på anlegget sitt, så opplevde de som kun bruker ferskvann at dette var tryggest. Dette ble blant annet illustrert ved følgende utsagn fra et av intervjuene:

«UV på sjøvann fungerer mer som et forheng enn ei dør.»

Basert på intervjuene virker næringen å ha noe urealistiske forventninger til hva UV-behandling kan bidra med. Desinfeksjon er ikke det samme som en sterilisering og derfor vil ikke alle mikroorganismer bli inaktivert ved UV-behandling av vannet. I tillegg finnes det lite informasjon om hvilke UV-doser som er tilstrekkelig ved kommersielle forhold, hvor partikkelkonsentrasjonen i vannet jo vil variere.

Flere av respondentene nevnte prosessen rundt inntak av rogn som et risikomoment. Selv om det tas stikkprøver av rognen så gir dette ikke noen garanti for at rognen er smittefri.

Smitteskiller og færre kar per RAS kan styrke biosikkerheten

God anleggsutforming med mulighet for fysiske barrierer mellom avdelingene og ulike smittesoner er nødvendig for bio­sikkerhetsarbeidet og ansees som viktig for å redusere sannsynligheten for smitte­spredning i anlegg. Dette gjelder ikke bare barrierer for fisk, men også syste­mer for vann, luft og varme for å redusere mulig­heten for kontaminering av andre av­delinger, rom og fiskegrupper. Enkelte an­legg har parallelle avdelinger som kan driftes som samme sone eller skilles ved behov. Det ble også nevnt at færre kar per RAS, eventuelt parallelle avdelinger kan bidra til å styrke biosikkerheten, samtidig som det kan gi andre driftsfordeler. Ved smitte­påvisning eller sykdoms­utbrudd kan avdelinger lettere isoleres og der­med forhindre at sykdom sprer seg til de øvrige fiskegruppene.

Er anleggene designet for vask og biosikkerhetstiltak?

Hygienisk design innebærer at alle over­flater skal være tilgjengelige og vaskbare, samt at anlegget skal kunne tømmes helt for vann. Noen av respondentene i vår studie var tilfredse med utformingen av anlegget og tilkomsten til deler av vannbehandlingen, mens andre kom­menterte at dette ikke var tilfelle på deres an­legg. Spesielt eldre RAS er ofte ikke designet med tanke på biosikkerhet og vask, og utbedring av slike gamle anlegg kan være vanskelig. Rørsystemer og bio­filter ble spesifikt nevnt som områder der det generelt sett er vanskelig å komme til. Tre av anleggene oppga tilkomst til CO₂-luftere som spesielt utfordrende (Figur 1). Noen anlegg har ettermontert luker for lettere tilkomst og overflatebehandlet betong med akryl, polyetylen etc. for å forenkle renhold.

Vann og fisk på avveie

Noen anlegg har avdelinger med felles avløpsrør til fiskefelle og slambehandling. I minst ett tilfelle mistenkes det at vannet kan «slå tilbake» i avdelingene, på grunn av underdimensjonerte avløpsrør eller høyt tidevann. Gjennom dette reduseres smitteskiller mellom avdelinger. En av respondentene nevnte spesifikt dette med utfordringer med å ivareta biosikkerheten dersom det skjer tilbakeslag av avløpsvann.

Personell på alle anleggene som vi snakket med har observert eller hatt mistanke om fisk på avveie. Det har blitt oppdaget fisk i avløpsrør fra karet, og før trommelfilter, og fisk i selve trommelfilteret, i biofilter, i pumpesump og i fiskefelle. Dette fører til redusert fiskevelferd, uklare smitteskiller mellom fiskegrupper og redusert effekt av biosikkerhetsarbeidet. Dette er en stor utfordring som blant annet bør løses av leverandørene av slike anlegg.

Produksjonsplaner og produksjonsintensitet

Produksjonsintensiteten er avhengig av antall rogninnlegg. I denne undersøkelsen var det anlegg som hadde tre innlegg i året, mens det som hadde flest hadde sju. Økende antall innlegg per år fører ofte til kortere pausetid i hver avdeling, bortsett fra i klekkeriet som ofte vil stå tomt over en lengre periode. Pausetiden kan variere mellom avdelingene og varer alt fra 1–3 dager til 6 uker. Pausetiden kunne brukes som en slags «brakkleggingsperiode», men dette forutsetter at avdelingene står helt tomme for fisk. Brakklegging ble nevnt av flere, som et mulig biosikkerhetstiltak i seg selv. Inntrykket fra intervjuene er at produksjonsmessige prinsipper som «all fisk inn – all fisk ut» og «en produksjonsretning», følges av de fleste ved flytting mellom avdelinger og når fisk flyttes ut av anlegget. Det kan imidlertid forekomme episoder med unntak fra disse prinsippene.

Delte meninger om biofilterets rolle i biosikkerhetssammenheng

Erfaringene blant deltagerne var at det kunne ta 1–2 år før biofilteret var modent og robust, noe som ble ansett som en forutsetning for god og stabil vannkvalitet (Figur 2). Det var også et felles syn når det gjaldt risikoen for oppvekst av heterotrofe bakterier ved brå endringer av driften. Sitatene under viser tydelig at det var forskjellige oppfatninger av biofilterets evne til å uskadeliggjøre smittestoffer: fra troen på at et biofilter som var modent og tatt godt vare på skulle ha egenskaper som tok knekken på sykdomsframkallende organismer, til den som hadde opplevd at biofilteret antagelig skjulte et virus som førte til sykdom ved flytting:

Sitat: «Hvis du har er et sterkt og stabilt biofilter, så tror jeg at det tar seg av forandringer i vannet selv. Det er dette som skjer i magene våre og i naturen ellers, men likevel så skjer det ting underveis. Vår oppgave er å holde det så stabilt som mulig, både med tanke på fôring, alkalinitet og ved å lage så stabile forhold som mulig så vil biofilteret hjelpe oss langt på vei med å holde biosikkerheten i forhold til det som kommer inn».

Men en annen nevnte at:

«Mange mener at man aldri skal ta ned et godt biofilter, men ved andre utfordringer så må man jo det. Selv om biofilteret fungerer godt, så ser man med en gang at når man flytter fisk inn på avdelingen så får man påvist sykdom, PRV i dette tilfellet, og da må man gjøre grep. Dette er veldig krevende.»

Det var også enighet om at vi fortsatt mangler kunnskap om flere forhold.

Agens i RAS påvirker drift og produksjon

De fleste anleggene overvåker agens på en eller annen måte. Noen gjennomfører dette systematisk hvor det sjekkes for spesifikke agens med oppfølging på karnivå. De fleste gjennomfører overvåking kun ved krav fra myndighetene, og om helsesjekk av veterinær avdekker behovet. Tabell 2 viser hvilke agens som har vært påvist og hvilke sykdomstilfeller som har rammet anleggene de siste årene. Seks av åtte anlegg har fått påvist ILAV-HPR0 i løpet av de siste 5 årene, men kun to av disse hadde påvisning ved intervjutidspunktet. Alle respondentene svarte at påvisning av agens og sykdom påvirket driften, men at både type agens, og utbredelse i anlegget hadde betydning for håndtering av situasjonen.

Det var variasjon i påvisning av agens og sykdom mellom ulike avdelinger på de åtte anleggene. Ingen av anleggene hadde fått påvist agens i klekkeriet. Påvisningene av agens kom først i startfôringsfasen og senere i produksjonen. Det var også respondenter som viste til utbrudd av sykdom etter håndteringsoperasjoner, f.eks. etter flytting eller vaksinering.

Inntrykket fra intervjuene var at dersom PRV først kommer inn i et anlegg så vil viruset lett spre seg og etablere seg. Ifølge respondentene så ser det også ut til at viruset følger med til neste avdeling ved flytting av fisk, og blir liggende igjen i avdelingen som fiskegruppen har blitt flyttet fra.

Det praktiseres forskjellige biosikkerhetstiltak

For å undersøke hvordan anleggene jobbet med biosikkerhetstiltak og strategier, ble respondentene bedt om å ta stilling til undernevnte inndelingen av tiltaksnivå, eller beskrive egen praksis dersom den ikke lot seg plassere i en av følgende kategoriene:

1. Bare tømme kar for fisk

2. Vask og desinfeksjon av kar

3. Vask og desinfeksjon av kar + deler av vannbehandling

4. Full nedvasking inkludert nullstilling av biofilter

 Andre tiltak/ operasjoner?

Tabell 3 viser at tiltakene varierte mellom anleggene, fra de som kun tømmer kar og avdeling for fisk og eventuelt gjør lettere mekanisk vask, til de som gjør mer inngripende tiltak, også for store deler av vannbehandlingen. Type agens og sykdomsstatusen er ofte med i vurderingen når tiltaksnivået skal bestemmes. Flere av respondentene hadde et ønske om å gjøre mer som eksempelvis gjennomføring av tiltak i større deler av vannbehandlingen.

Slike tiltak kan innebære rørvask, vask av sumper og luftere. Flere av respondentene nevnte tilgjengelig tid mellom innlegg som en begrensende faktor for gjennomføring av slike tiltak.

Gjennomføring av utvidede tiltak som krever mye tid og ressurser forutsetter god planlegging, forberedelse og samarbeid mellom de ansatte på anlegget. Samtidig ble det opplyst at slike tiltak er positive også fordi de representerer en mulighet for teknisk ettersyn, fjerning av akkumulert slam, utbedringer av utstyr o.l.

Nullstilling av biofilter er utfordrende

Fem av de åtte anleggene hadde av ulike grunner forsøkt å nullstille biofilteret. Metodene som ble anvendt varierte, men den generelle erfaringen var at sanering eller nullstilling av biofilter er utfordrende (Tabell 4). Metoder som har blitt benyttet er pH-behandling (med lut og syre), vask og kjemisk desinfeksjon og ozonering samt kombinasjoner av disse. Inntrykket er at metodene fremdeles bærer preg av «prøving og feiling». Tilbakemeldingene fra de som har nullstilt eller sanert biofilteret var at det er svært viktig å nå alle «kriker og kroker», og som enkelte har gjort, demontert alle deler ned til hver minste skrue (Figur 3). Det var enighet om at krav om nullstilling må være kunnskapsbasert fordi inngrepet kan få store produksjons- og fiskevelferdsmessige konsekvenser.

Intervjuene avdekket store kunnskapshull

Det ble pekt på manglende kunnskap om flere forhold knyttet til biosikkerhet i RAS. Flere av deltagerne som ble intervjuet savnet kunnskap om hva som påvirker forskjellige agens sin evne til å eventuelt etablere og overleve i RAS. En kompleks produksjon og usikkerhet om smitteveier bidrar til at det er ekstra utfordrende å arbeide med biosikkerhet i slike anlegg. Det mangler også metoder eller protokoller som er effektive i arbeidet med å bli kvitt ett eller flere agens i RAS. Rutinemessig bruker mange brakklegging og det ble nevnt som en viktig strategi, men det er behov for kunnskap om effekt ift. ulike agens. Et innspill var at det ikke foreligger noe formelt krav om undersøkelse av biofilteret og at dette kanskje hemmer den kollektive kunnskapsbyggingen blant RAS aktørene.

Erfaringskartleggingen har vist retning for hvilke strategier og tiltak som skal undersøkes videre i prosjektet, både gjennom kontrollerte forsøk og feltstudier.

Vi konkluderer med at biosikkerhet i RAS kan betraktes som et puslespill (Figur 4), der vi per i dag mangler flere brikker for å forstå hele bildet. Forhåpentligvis vil pågående og fremtidige prosjekter bidra til å tette noen av kunnskapshullene.