Landbasert kan være konkurransedyktig mot sjøbasert

Heimland er sjømatansvarlig i Carnegie, og under Fiskeri- og habrukskonferansen i Måløy snakket han om fremtidsutsiktene for landbasert oppdrett, der han mener at norsk lakseproduksjon i fremtiden vil møte konkurranse fra «lokal» produksjon nær markedene.

Han trakk frem at etterspørselen etter laks har over tid vært større enn tilbudsveksten og økte kostnader har åpnet opp for nye produksjonsformer. Heimland mener denne etterspørselen må møtes gjennom mer effektiv utnyttelse av kystnære lokaliteter og investeringer i ny teknologi; herunder landbasert oppdrett, lukkede merder og havbruk til havs.

- Det er anslått en årlig produksjonsvekst på ~4 % til ca. 6 millioner tonn i 2040 og produksjonen på land er anslått til 24 prosent av den totale produksjonen, understreker Heimland.

Flere fordeler med landbasert

I skrivende stund er det mange landbaserte prosjekter under utvikling, og de fleste av disse sier Heimland består av nye ak­tører, der han legger til at tilgang på kapital har vært en flaskehals for flere av selskapene. Til sammenligning mener Carnegie at off­shore-prosjekter kan ut­vikle seg raskere, blant annet på grunn av sterkere industriell støtte enn de fleste landbaserte prosjekter.

- Oppdrett på land kan integrere hele verdikjeden nær markedet, noe som gir mange fordeler i forhold til tradisjonelt sjøbasert oppdrett. Oppdrett på land har også den fordelen at man ikke må kjøpe tillatelser. Det er heller ikke grunnrenteskatt, påpeker han.

Noe som kan gi en betydelig prisingsfordel er plassering av produksjon nær markeder, noe Heimland sier henger sammen med lavere kostnader knyttet til frakt, logistikk, toll og en mulig premie knyttet til lokal produksjon, og ferskhet, blant annet.

Smolt og postsmolt

Carnegie har også sett på forskjellen mellom de ulike teknologiene når det kommer til kostnader, samt sammenlignet med sjøbasert. Heimland er tydelig på at RAS-anlegg er det som krever størst investeringer i driftsmidler, sammenlignet med gjennomstrømming og hybride anlegg.

- Energiforbruket er også høyest ved RAS, noe som påvirkes både av behov for pumping, oppvarming og kjøling. Capex i tradisjonelt oppdrett i sjø er langt lavere enn teknologier på land, men her veier lisenskostnader mer, poengterer Heimland.

Som følge av at RAS-anleggene krever større investeringer og høyere energiforbruk, tror Carnegie at RAS i Norge først og fremst vil være knyttet til produksjon av smolt og storsmolt.

Mulig med høyere pris

Til LandbasedAQ sier Heimland at han ikke vil utelukke RAS som produksjonsform for stor matfisk på land, men påpeker at dersom capexen er høyere, så må avkastningen økes tilsvarende.

- Jeg mener en av de største utfordringene fremover vil være å skaffe nok kapital til å bevise at forretningsmodellen gir fornuftig avkastning.

- Tror du man etter hvert kan ta en høyere pris for fisk produsert på land, med tanke på større bevissthet og fokus på miljø blant konsumenter?

- Ja, det burde være mulig, sier sjømatansvarlig i Carnegie avslutningsvis.

Artikkelen er hentet fra siste nummer av LandbasedAQ. Klikk på bildet og les magasinet: