Deler Lerøys erfaringer med RAS-produksjon

Buhaug som i åtte år jobbet ved Lerøys RAS-settefiskanlegg i Belsvik er for tiden programleder i Lerøys «Program biologi - FoU på Land».

I sitt innlegg på konferansen Nordic RAS i Tromsø hadde hun onsdag et spesielt fokus på erfaringer knyttet til fiskevelferd og RAS, og utfordringer som man møter i produksjonen. Hun gikk både inn på velferdsutfordringer knyttet til biologiske problemstillinger, men også tekniske problemstillinger de spesielt har opplevd under oppstart av sine postsmolt-anlegg.

Totalt produserer lerøy i dag rundt syv millioner ørretsmolt og rundt 45 millioner laksesmolt i året fra ti settefiskanlegg.

Av laksesmolten kommer rundt 85 prosent av produksjonen fra settefiskanlegg med RAS-teknologi. Selskapet har to anlegg som benytter 100 prosent RAS; Belsvik og Kjærelva.

To anlegg som er kombinerte med gjennomstrømning fra startfôring og RAS ved smoltstadiet; Laksefjord og Lensvik.

Buhaug poengterte at Lerøy det siste tiåret har gjennomgått industrialiseringsfase av smoltproduksjonen med store RAS-prosjekter som man nå finner i hver region selskapet produserer. Denne industrialiseringen har medført et kompetansebehov og det siste året har det altså startet med et FoU-team knyttet til landbasert produksjon som Buhaug nå leder.

- Med all ny kunnskap som har kommet fra ulike forskningsinstitusjoner de siste årene, ser vi et stort potensial for biologiske forbedringer i RAS-produksjonen. Så langt har vi sett økt vekst i sjøfasen, og redusert dødelighet etter utsett i sjøen etter å ha bygget alle RAS-anleggene, sa hun.

- Men vi har likevel fortsatt store utfordringer knyttet til sjøproduksjon. Og flere av disse problemene antar vi har med suboptimale forhold i tidlige stadier, sa hun.

Les også:

Slik kan man bruke lyd fra RAS-anlegg til prosessovervåkning

Derfor jobber selskapet nå med å realisere dette potensialet knyttet til biologiske forbedringer, og spesielt når det kommer til epigenetikk.

- Vi ønsker å endre måten vi produserer fisken på land, som vi vet har stor innvirkning på robustheten og veksten i sjøen. Til syvende og sist er det jo slaktefisk vi produserer, og en smolt som ikke overlever eller som ikke når slakting, er både dårlig fiskevelferd og dårlig økonomi, sa hun.

Teamet hennes jobber med å fange opp all kunnskapen selskapet allerede har i form av intern passiv kunnskap, samt eksplisitt kunnskap fra ulike forskningsinstitusjoner. Og der det mangler kunnskap, jobber de med å initiere og delta i nye prosjekter for å fremskaffe slik kunnskap.

- Vi går systematisk gjennom gamle forskningsartikler, som ofte er blitt tapt kunnskap. Og vi går gjennom nye artikler som publiseres i dag. Vi tror at hvis vi gjør dette riktig og klarer å skape endringer, er potensialet for forbedring enormt. Så vi er ganske optimistiske for fremtiden, sa hun.

- I vårt biologiteam har vi et mål om å klare å produsere fisken i løpet av ti måneder i sjø. Akkurat nå er vi på 15. Det skal vi gjøre med hjelp av storsmolt, forbedringer i genetikk og viktigst av alt; forbedringer i ulike biologiske parametere.

En betydelig utvikling man har sett i selskapet de siste årene er gjennomsnittlig smoltstørrelse ved utsett i sjøen. Den har økt fra 77 gram i 2015 til gjennomsnittlig 234 gram i 2023. Akkurat nå tester de ut 900 grams smolt, satt ut fra Kjærelva i juli, og resultatene skal så langt være meget gode.

Selskapet produserte i 2010 10 millioner smolt i året. I fjor var det tallet økt til rundt 40 millioner.

Velferdsutfordringer knyttet til biologiske problemstillinger

Fra Fiskehelserapporten for 2022 ser man at velferden i settefiskproduksjon hovedsakelig er dominert av ikke-smittsomme sykdommer og suboptimale produksjonsforhold. Og dette er også det man ifølge Buhaug også ser ved Lerøys RAS-anlegg.

- I tidligere produksjoner har vi hatt problemer, spesielt på ett anlegg, med suboptimal hydrodynamikk samt sopp i startfôringsseksjonen.

- Mange forskjellige korrigerende tiltak er iverksatt, men utfordringen er ikke løst ennå, men vi jobber med det, sa hun.

Og hun trakk frem at de gjerne opplever at minst én fiskegruppe per år har økt dødelighet på grunn av forstoppelse.

- Typisk er at vi ser at fôret setter seg fast i magen, man ser skader i magesekken og i tarmen. Magen presser også da på svømmeblæren så man ser spiralsvømming i tankene.

Problemet mener hun er knyttet til nåværende fôrsammensetninger, og selskapet har sett det fra forskjellige fôrleverandører.

- Vi har imidlertid ikke vært veldig plaget av sykdomsutbrudd i settefiskanleggene våre.

Og angående bakteriesamfunn i anleggene, har vi med unntak av startfôringsdelen nevnt tidligere, ikke tatt ned noen av våre «fixed bed» biofiltre og desinfisert dem. De har nå vært drevet i mange år, og er veldig stabile og modne med mange arkebakterier. Så de fleste av våre velferdsutfordringer er knyttet til produksjonsforhold, sa hun.

Andgåedne HSS (hemoragisk smoltsyndrom, red. anm.) og saltholdighet, fulgte selskapet tidligere industristandarden rundt 15 ppt i sine postsmoltanlegg, men opplevde likevel dødelighet knyttet til HSS.

Men basert på resultater fra CtrlAQUA-programmet og fra benchmarkingstudier, gjennomførte de et prosjekt i Laksefjord sammen med Universitetet i Bergen knyttet til salinitet hvor man viste en mer stabil osmolregulatorisk kapasitet i gjeller, tarm og nyre ved 20 til 25 ppt.

- Basert på disse forsøkene økte vi saltinnholdet i alle anleggene våre, sa Buhaug. 

Velferdsutfordringer knyttet til tekniske problemstillinger

Alle Lerøys tre store RAS-anlegg har hatt en eller annen form for utfordringer knyttet til tekniske feil, infrastruktur og funksjonalitet på anleggene.

- Dette gjorde det nødvendig enten å utsette produksjonen, bygge på nytt eller redusere produksjonen. Og noe av dette har selvfølgelig hatt ulik innvirkning på fiskevelferden. Slike utfordringer har feks vært underdimensjonering av filtre som har medført lav nitrifikasjonskapasitet, vi har sett utilstrekkelig partikkelfjerning, som har gitt svært høy turbiditet og dårlig vannkvalitet, forklarte hun.

Ulike korrigeringstiltak er derfor iverksatt de siste årene.

- I januar i år ble det installert «fixed bed» filtre. Og vi elsker "fixed bed"-filtrene våre i Lerøy, for vi har opplevd en enorm forbedring i vannkvalitet.

Andre tekniske problemer hun nevner de har sett på sine anlegg er feildesignede avgassere.

- Dette har vi sett i to av våre anlegg, som resulterte i nitrogenovermetning. Det var enten som følge av vannfall etter trommelfiltrene, ved at for mye luft ble sugd inn i pumpene, eller ved at rørene var lukket, noe som ikke tillot luftbobler å slippe ut.

Og i begge disse anleggene var det nødvendig med mindre ombygginger, som for eksempel å stabilisere vannstand etter trommelfilteret, og installere vakuum.

En annen feil som trekkes frem er overdimensjonering av pumper eller andre pumpefeil, som at den ikke kan levere riktig vannhastighet for tilsvarende størrelse på fisken.

- Jeg vet at dette er noe som har skjedd på forskjellige anlegg. Vi har opplevd for lav fleksibilitet når det kommer til hastighet. Hastigheten er gjerne designet basert på maksimal biomasse og maksimal fiskelengde, og ikke tatt hensyn til at fisken kanskje bare er 80 gram når den kommer inn i postsmoltavdelingen.

Samtidig i den tidligere produksjonsfasen er det snarere det motsatte problemet, der man ikke har høy nok hastighet, så fisken ikke trenes.

Løsningen man kom opp med var å ha en bypass fra hovedpumpene og inn i trommelfiltrene og dermed økte fleksibiliteten.

- For disse tekniske problemene har vi også fått god hjelp fra leverandørene våre, både med å avdekke feilene og foreta korrigeringer, sa Buhaug.

Andre problemer hun nevnte de har hatt knyttet til tekniske problemstillinger er forsinkelser og programvareproblemer.

- Noen av disse hendelsene har skjedd på grunn av høy utskifting av folk i forskjellige selskaper, hvor nøkkelpersonell har forlatt virksomhetene midt i prosjekter. Det har vært selskaper som har byttet IT-leverandør og ikke har fått satt opp nye systemer i tide til oppstart. Noen av disse risikoene har det vært veldig vanskelige å forutse, sa hun.

- Jeg håper leverandørene kan bli flinkere til å lære av tidligere feil. Mye av dette kommer ned til kommunikasjon og produktledelse, og det går selvsagt begge veier.

Produksjonsutfordringer

En utfordring man har opplevd når det kommer til normal drift, og har passert oppstart og innkjøring, er et gap mellom forventet kapasitet og faktisk kapasitet på anleggene.

- Det er viktig å forstå at dette er havbruksanlegg, der vi produserer fisken, ikke bare noe man finner i Excel-arket.

Typisk kan dette knytte seg til tankenes volum, overflateareal, fiskeantall og tetthet.

- Tettheten kan gjerne være lav, men vi ser fortsatt problemer som finneskader og sår. Dette kan knytte seg til anleggets vannkvalitet, vannhastighet, lysinntrengning inn i tanken og kapasiteten til fôringssystemet. Vi ser at disse problemene er veldig anleggsspesifikke. Derfor kan vi ikke bare ha én grenseverdi eller ha én standard for alle anleggene våre.

Gjort riktig, vil man ifølge Buhaug kunne forbedre kapasiteten til anlegget feks ved å montere flere utforingsenheter til tankene og implementere bedre rutiner for håndfôring.

- For ett havbruksanlegg betyr det å redusere antall fisk. For et annet anlegg betyr det å installere «fixed bed»-filtre for bedre vannkvalitet og sikt i vannet.

- Men fellesfaktoren i alt dette er adferden til fisken. Vi ser at hver gang du når grensene så ser du at fisken begynner å oppføre seg annerledes. De begynner å svømme ganske høyt i tanken, og i de verste tilfellene ser du rulleaktivitet til fisken og de støter mot hverandre, noe som utløser aggresjon. Og dette fører igjen til finneskader og sår. Dette er selvsagt ikke utgangspunktet vi ønsker for fisken når den skal i sjøen.

Øke kunnskap

Fokuset for Buhaug og hennes gruppe er FoU-baserte biologiske forbedringer. Et av verktøyene de bruker er digitalisering, hvor de aktivt bruker Power BI (programvare for datavisualisering, red anm.) og digitale tvillinger.

- Dette gjør oss i stand til å lage data gjennom hele livssyklusen til fisken.

Og å øke RAS-kompetansen, trekker hun frem som avgjørende.

- Vi ser at vi trenger mer kunnskap og flere folk. Akkurat nå er vi på tredje kull med lovende RAS-traineer, og så langt har fem av de seks traineene vi har hatt, fått full jobb i Lerøy etter opplæringsåret. Den siste har startet på en doktorgrad. Jeg ønkser også takke NTNU, DTU og UiT for deres utmerkede kurs i RAS. De har trent opp mange av våre teknikere og biologer, og det er virkelig flott initiativ som vi setter stor pris på, sa hun til avslutning.