Kronikk
Grensen mellom sjø og land – hva venter vi egentlig på?
Det er full stans i tildelingen av tillatelser til landbasert oppdrett.
Den 27. april 2023 kunne vi lese en artikkel på Kyst.no om status for landbasert oppdrett etter dommen i Losna Seafood-saken, skrevet av våre kollegaer i advokatfirmaet Thommessen. Bakgrunnene for deres artikkel var departementets stans i mottak av søknader for landbasert oppdrett av laks, ørret og regnbueørret fra 20. desember 2022, ved tilføyelsen av § 7-3 i laksetildelingsforskriften. Stansen gjelder etter dagens ordlyd frem til 20. juni 2023, men i pressemeldingen ble det opplyst at stansen kunne bli både kortere og lengre.
I artikkelen tas det til orde for at det er behov for en tildelingsbestemmelse som innebærer at grensen mellom landbasert og sjøbasert oppdrett blir sylskarp og enkel å trekke opp. Vi er selvsagt tilhengere av et tydelige og klart regelverk. Vi tillater oss likevel å stille spørsmål om det er riktig å holde en hel næring på vent på (u)bestemt tid, gitt det regelverket vi allerede har. Grensen mellom land og sjø er tross alt ikke mer komplisert enn at man på et landanlegg kan gå tørrskodd rundt anlegget. Det kan man ikke om anlegget ligger i sjø.
Denne banale forenklingen kan også omskrives til kystkonturene. Statens kartverk har klart å lage utmerkede kart som viser skillet mellom land og sjø. Selv der kystkonturene endres ved utfylling, bør det ikke være noen tvil. Om anlegget er omkranset av "nytt land", altså utfylte masser, bør det ikke være noen tvil om at anlegget geografisk er plassert på land.
Regelverket og departementets retningslinjer
Tvilen oppstod da departementet ga en retningslinje sommeren 2019. Siden den gang har det vært stor usikkerhet i næringen om hvilke krav man skal forholde seg til.
Regelverket som ble fastsatt tilbake i 2016, var enkelt og teknologinøytralt. Det kunne gis tillatelse til oppdrett på land. I dagligtalen er det sjelden tvilsomt om man befinner seg på land eller i sjø. Ordlyden åpner ikke for noen diskusjon om høydekoter osv., og det med god grunn. Det er uten betydning for spørsmålet om man er på land. Enkelt og greit merker man forskjellen om man er i sjø eller på land.
For å hindre at landbaserte tillatelser ble brukt i sjø, gjorde staten et viktig og riktig grep når det ble åpnet for landbasert matfiskoppdrett av laks og ørret. Det ble gitt et eksplisitt forbud mot å ta i bruk tillatelser til oppdrett på land i sjø. Bestemmelsen ble videreført i dagens § 8-5 i laksetildelingsforskriften. Denne bestemmelsen sikrer at tillatelsene til landbasert oppdrett, selv i grensetilfellene, bare kan nyttes på land. Det er derfor vanskelig å se at det skulle være nødvendig å stanse en hel næring når regelverket uansett har denne sikkerhetsventilen.
Losna Seafood-saken
Losna Seafood-saken er omtalt som et grensetilfelle. Etter bevisgjennomgangen falt retten ned på at anlegget er på den riktige siden av grensedragningen mellom "på land" og "i sjø". Advokat Erik Staurset Andresen var Losna Seafoods prosessfullmektig i rettssaken mot staten, og har førstehåndskjennskap til saken. I artikkelen fra 27. april 2023 gis det uttrykk for at Losnas anlegg skulle etableres delvis i sjø og delvis på land. Med en slik forståelse er det lett å skjønne at man kan bli i tvil. Det var imidlertid ingen tvil under bevisførselen i saken om at anlegget i sin helhet skulle etableres på land, og at det aldri har vært snakk om at deler av anlegget skulle ligge i sjø. Uttalelsen om bygging delvis på land og delvis i sjø må derfor bero på en misforståelse.
Behov for et teknologinøytralt regelverk
Hensynet til teknologinøytralitet tilsier at myndighetene bør være forsiktig med å legge sterke føringer for utviklingen. Myndighetene har ingen forutsetninger for å finne den beste tilgjengelige teknologien. Det er det bare næringen som kan.
Vi kunne 18. mai 2023 lese på nrk.no at landbaserte oppdrettsanlegg ødelegger strandsonen, og fiskeriministeren uttalte at den teknologiske utviklingen utfordrer rammeverket for landbasert oppdrett. Det er ikke lett å forstå hvordan den teknologiske utviklingen kan utfordre rammeverket når det gjelder anleggenes geografiske plassering. Ettersom det i skrivende stund har gått 5 måneder siden den midlertidige stansen ble vedtatt, og vi fortsatt ikke har sett noe høringsnotat med forslag til endring av regelverket, kan det være grunn til å tro at departementet synes det kan være vanskelig å beskrive et klarere skille enn det vi allerede har.
Det er i dag to rådende teknologier: gjennomstrømming og RAS, eller kombinasjoner av disse. Det er de anleggene som benytter gjennomstrømmingsteknologi, myndighetene hittil har reist spørsmål om utfordrer rammeverket. Det er da grunn til å minne om at de aller første landbaserte anleggene, riktignok settefiskanlegg, var basert på nettopp gjennomstrømning. Det er noe departementet bør ha i mente når de nå mener at den teknologiske utviklingen utfordrer rammeverket.
Et artsbestemt skille?
Den midlertidige stansen for tildeling av landbaserte akvakulturtillatelser gjelder bare for artene laks, ørret og regnbueørret. Dette er tilfeldigvis de samme artene som det i dag kreves vederlag for ved tildeling av nye tillatelser i sjø, og som regjeringen ønsker å skattlegge tungt gjennom en grunnrenteskatt. Statsrådens uttalelser til nrk.no om at teknologisk utvikling utfordrer grensen mellom land og sjø synes imidlertid bare å gjelde disse artene.
Om man ønsker å etablere andre oppdrettsarter på land, er det fullt mulig etter forskrift om tildeling av andre arter. Enten det er torsk, rognkjeks, kveite, steinbit, berggylt eller andre arter, tildeles disse tillatelsene helt problemfritt uten at det ser ut til å være noen usikkerhet fra regjeringen eller departementet om disse anleggenes geografiske plassering er på land eller i sjø. Spørsmålet er derfor hvorfor er det nødvendig å nedlegge fullstendig stans i tildelingen av tillatelser til landbaserte anlegg for laks, ørret og regnbueørret.
Stansen bør opphøre
Sjømatnasjonen Norge og den norske havbruksnæringen fortjener bedre. Det bør umiddelbart legges til rette for at næringen kan utvikle seg også for de største kommersielle artene laks, ørret og regnbueørret. Det være seg gjennomføring av prosjekter under utviklingstillatelsesordningen, miljøteknologiordningen, havbruk til havs eller havbruk på land. Slik situasjonen er nå, har regjeringen gjennom sin politikk bidratt til å motvirke – for ikke å si stanse – utviklingen av en hel næring uavhengig av hvor den måtte ønske å utvikle seg. Samtidig er markedssituasjonen slik at etterspørselen er større enn tilbudet. Det driver prisen på produktet oppover. På kort sikt er det positivt. På lang sikt er det stor fare for at den politikken som nå føres, utkonkurrerer både produktet, næringen og Norges posisjon som ledende sjømatnasjon. Markedet vil finne alternativer om norske sjømatprodukter over tid blir for dyre. Det burde bekymre politikerne. Statsministeren har omtalt lakseskatten som næringsvennlig. Så langt har regjeringens samlede politikk overfor havbruksnæringen vært alt annet en vennlig.
