Kraftig oppgjør med manglende biorytmer i smoltproduksjonen:
Lysstyrt smoltifisering skulle vært påbudt

Teksten under er basert på foredraget Per Anton Sæther holdt på konferansen «Fremtidens smoltproduksjon» arrangert av Nofima på Sunndalsøra.

Jeg jobber i selskapet Åkerblå sammen med over 70 andre veterinærer og fiskehelsebiologer, og vi har ansvaret for å følge opp rundt 50 settefiskanlegg i Norge. Totalt gjennomfører vi rundt 600 anleggsbesøk i løpet av et år, og det er på bakgrunn av de samlede erfaringene fra disse besøkene, jeg skal prøve å svare på det spørsmålet som jeg er gitt, nemlig:

 «Er dagens smoltproduksjon fremtidens smoltproduksjon»?

Det enkle svaret på det er:

«Det håper jeg da inderlig ikke».

For i dag synes jeg smoltproduksjonen fremstår som mer kaotisk enn noen gang før.

Hovedårsaken til det er at det aldri har vært så mange måter å tilsynelatende produsere en god smolt på som i dag. Og det ble enda mer uoversiktlig når vi begynte med stor postsmolt i tillegg.

Tilbakeslag

For næringen som helhet, så synes jeg at de siste 10–15 årene på mange måter har vært et tilbakeslag. Derfor håper jeg at dagens smoltproduksjon ikke er fremtidens smoltproduksjon.

Det er Åkerblå sin erfaring at de oppdretterne som har tatt innover seg at det å produsere laks er en biologisk produksjon, og at man for å ha en stabil og god produksjon, i stor grad må respektere laksens fysiologiske integritet, har lyktes bedre.

De som har valgt å gå i den andre retningen, altså å strømlinjeforme produksjonen slik at den ligner på en ikke-biologisk industriproduksjon, erfarer mye oftere større uforutsigbarhet, et mye høyere nivå av produksjonslidelser og en betydelig større usikkerhet knyttet til fiskens trivsel ved overføring til sjøvann og i sjøvann.

20 millioner års evolusjon endret på 50 år

Å tro at vi kan endre noe som naturen har utviklet til perfeksjon over en periode på over 20 millioner år, i løpet av en oppdrettsperiode på bare 50 år, bare fordi det gjør det enklere for oss i produksjonen, uten å oppleve noen negative effekter knyttet til disse endringene. Ja det tror jeg er litt naivt.

Jeg føler at vi som næring til en viss grad har startet på en reise som tar oss mer og mer bort fra det som er naturlig for laksen, og jeg er redd for at konsekvensen av det blir en mindre robust laks enn det vi har hatt før. Jeg tenker de fleste av oss er av den oppfatning at det går for dårlig rent velferds- og helsemessig for næringen i dag, og kan de endringene som har skjedd i settefiskanleggene ha noe med det å gjøre?

Stort skifte med RAS i 2010

For å prøve å kunne begrunne dette, så må vi gå litt tilbake i tid. Vi må tilbake til rundt 2010 da vi fikk et stort skifte i norsk oppdrettsnæring knyttet til settefiskproduksjon, hvor resirkuleringsteknologien først virkelig fikk fotfeste, frem til i dag, hvor vi knapt bygger noe som helst smoltanlegg eller postsmoltanlegg som ikke baserer seg på resirkuleringsteknologi.

Denne nye teknologien ga oss muligheten til å kontrollere produksjonen på en helt annen måte enn det vi gjorde før og vi fikk mye større kontroll, særlig på viktige innsatsfaktorer som temperatur, vannkvalitet og bruken av lys.

Men i stedet for å bruke de tre faktorene spesielt, men også andre typer miljøsignaler, på en sånn måte at det støtter opp under laksens naturlige livssyklus, så har mange valgt å bruke den nye friheten knyttet til innsatsfaktorer, til å gjøre det motsatte.

Mantraet de siste 10–15 årene har etter min mening vært full fart, fullt lys, og høye temperaturer.

Nå ser vi heldigvis, i takt med både ny forskning og dårlige erfaringer i felt, at produksjonsfarten er i ferd med å sakke av igjen. Så det ser ut til at vi har satt på bremsene.

Men samtidig med at vi satte full fart, så fant mange ut at det å smoltifisere fisken også egentlig var litt overflødig og for kompliserende i en industriell produksjon, som det å produsere laks bør være.

Kostnad å forlate naturen

Så opp i all denne iveren, så har vi mistet noe. Når vi forlater naturen i altfor stor grad, og ikke lenger tar hensyn til fiskens millioner av års evolusjon og tilpasning, så har det en kostnad.

Delene av denne kostnaden er godt beskrevet i de 10 siste helserapportene til Veterinærinstituttet. Der har vi sett en gradvis overgang fra infeksiøse sykdommer som hovedproblem i settefiskanleggene i Norge, til en fullstendig dominans av produksjonslidelser. 9 av de 10 viktigste dødsårsakene i norske settefiskanlegg er knyttet til produksjonslidelser, den eneste infeksiøse sykdommen som er på topp-ti-listen er en gammel traver, nemlig IPN.

Mange av de viktigste produksjonsledelsene er lidelser knyttet til fiskens smoltifisering eller skal vi si sjøvannstilpasning.

At produksjonsstrategiene har endret seg mye i løpet av disse ti årene ser vi også beskrevet godt i den kunnskapskartleggingen som ble gjennomført i fjor, hvor man samlet inn informasjon om hvordan vi i Norge preparerer fisken for et liv i sjøvann. Dette er etter min mening hovedårsaken til at vi har fått en dreining i retning av produksjonslidelser som den dominerende utfordringen i dagens settefiskanlegg. Det er gradvis blitt en skog av ulike måter å tilsynelatende få fisken til å bli smolt på.

Har ikke livssyklus lengre

Så i jakten på å gjøre produksjonen mer strømlinjeformet, hurtig selvfølgelig, enklere, lettere, logistikkmessig og uniform, så har vi også gjort laksens hverdag i settefiskanleggene mer monoton. I noen anlegg har den ikke noen livssyklus lengre. Det er kun en evigvarende lang og lys produksjonstunnel.

Vi har som nevnt mistet litt av respekten for laksen som et biologisk individ, et individ som i en periode på over 20 millioner år, i et nøye samspill med naturens døgnmessige og sesongmessige rytmer har optimalisert og finjustert livssyklusen sin for på best mulig måte å kunne overleve som art. En art som er rimelig unik i og med at den vandrer mellom to helt ulike miljøer i sin livssyklus, nemlig ferskvann og sjøvann. Den vokser opp i ferskvann, vandrer så ut i havet som tenåring for å vokse seg stor og kommer deretter tilbake til ferskvannselven sin for å gyte som voksen. For å kunne overleve overgangen fra et liv i en ferskvannselv til et liv i sjø, er fisken nødt til å endre hele måten kroppen fungerer på. Denne endringen skjer i tett kontakt med miljøsignalene i naturen og uten disse signalene vil den ikke være istand til å endre utseende, oppførsel og fysiologi, slik at den kan takle sjøvann fra dag 1. Det viktigste miljøsignalet i denne sammenhengen er vintersignalet. Uten dette signalet vil ikke smoltifiseringen initieres og fisken bli en smolt.

Hvis vi hadde brukt resirkuleringsteknologien og de nye smoltanleggene til å skreddersy produksjonsplanene mer opp mot det som skjer i naturen, så er jeg overbevist om at produksjonen hadde blitt bedre. Det er i alle fall det vi klart ser ute i felt. Anleggene som smoltifiserer fisken sin og gir den kalenderinformasjon har som regel bedre og mer stabile resultater enn de som velger å ikke gi fisken sin disse miljøsignalene.

Smoltifiseringsprosessen og mangel på lys

Det er mange områder i næringen som er problematiske, men jeg har her valgt meg ut to som er sterkt knyttet til mangel på riktige miljøsignaler. Nemlig smoltifiseringsprosessen og bruken av lys generelt i norske settefiskanlegg.

Hvis vi ser på bruken av lys først, så har jo den vært gjennom ei lang utvikling fra en oppstart på 70-tallet hvor all fisk sto ute under åpen himmel og fikk med seg alle sesongvariasjonene av lys, til vi begynte med kunstig lysstyring på slutten av 80-tallet for å etterligne en smoltifisering, frem til i dag hvor mange anlegg produserer fisken sin frem på fullt lys hele veien fra mottak av rogn og helt frem til fisken leveres til sjø.

Mange anlegg produserer altså fisken frem til sjøsetting uten at den på noe som helst tidspunkt har fått oppleve, ikke bare de sesongmessige endringene i lysmengde som fisken trenger i forhold til smoltifisering og kjønnsmodning, men også døgnmessige endringer i lysmengde. Altså dag og natt. Betyr ikke dette noe for fisken sin trivsel og utvikling?

Alle organismer har biologiske rytmer – smolten er fratatt sine

Så godt som alle organismer er avhengig av synkroniserte biologiske rytmer for å opprettholde normal funksjon. Alt fra bakterier til mennesker har biologiske rytmer. Vi har månedlige, årlige eller sesongmessige rytmer, som vintersignalet som starter å synkronisere hormonkaskaden som skal gjøre fisken klar til å takle et helt annen miljø et stykke frem i tid, nemlig sjøvann. Og så har vi de vanlige døgnrytmene, som har vist seg å bety mye for de ulike funksjonene i kroppen på alle vertebrater, inkludert mennesker og fisk.

Det er viktig å huske på at nesten alle hormonene reguleres og samkjøres på natten, noe som er viktig for å oppnå balanse i de ulike hormonsystemene.

Vi har i oppdrett tatt fra fisken disse døgnvariasjonene, noen totalt, andre i store deler av livssyklusen til fisken. Som sagt, spørsmålet er om vi i det hele tatt kan kalle det en livssyklus lengre siden oppdrettsfisken ikke lenger vet hvor den er i livssyklusen sin og hvor den skal. Mangelen på kalenderinformasjon som er livsviktig for laksen i naturen, gjør at den ikke får forberedt seg godt nok på de sesongbetonte utfordringene som kommer. Den får ikke muligheten til å regulere hormonparken på en sånn måte at den støtter opp om fiskens mest viktige livsfunksjoner i denne fasen.

Vi må snakke om melatonin

Når vi snakker om hormonkaskaden som utløses i forbindelse med smoltifiseringen, så snakker vi ofte om prolaktin, tyroksin, kortisol og veksthormon. Når vi snakker om døgnvariasjoner, altså natt og dag, så er hormonet melatonin det interessante.

Melatonin er et hormon vi snakker altfor lite om etter min mening. Vi ser ikke til å tro at det har noe å si for fisken om den opplever det eller ikke, for det er jo et mørkehormon, og noen anlegg gir ikke fiskens sin mørke i det hele tatt i dag. En sånn fisk vil utvilsomt leve et liv med betydelig mindre melatonin i systemet.

Nå er det gjort mye forskning på melatonins rolle hos vertebrater inkl. fisk i de siste årene, og funnene er interessante. Det er gjort forsøk på sebrafisk og det gjøres akkurat nå forsøk på laksefisk ved Universitetet i Tromsø. Disse forsøkene er ennå ikke avsluttet men det er sannsynlig at laks, på samme måte som sebrafisk, er i stand til å reagere på lysrytmer relativt kort tid etter befruktning, lenge før de utvikler pinealorganet og øyne.

Celledeling og vekst reagerer på lys- og mørkesykluser og temperatur påvirker også både vekst og hormonproduksjon på dette stadiet. Forskning viser at det faktisk kan lønne seg å gi fisken en døgnrytme allerede i klekkeriet. Dette er dokumentert å gi både bedre vekst og overlevelse i blant annet den påfølgende startfôringsfasen.

Melatonin produseres hos fisk i pinealkjertelen hovedsakelig, men også i tarmen og andre organer, og det skjer i all hovedsak når det er mørkt. Opplever ikke fisken noe mørke, så vil ikke hormonet produseres i like stor grad.

Mørkehormonet melatonin har en rekke ulike og viktige funksjoner hos alle vertebrater. Det stimulerer til økt vekst, det styrker immunforsvaret på ulike måter, og det reduserer stress. Noen egenskaper som jeg vil tro mange oppdrettere kunne ha hatt et stort behov for i disse tider. Så spørsmålet er jo om vi går glipp av noe viktig når vi peiser på med fullt lys hele tiden.

Mangel på kunnskap

Jeg synes det er rart at vi synes det er fullstendig stuerent å frata fisk, som den største husdyrgruppen vi har i Norge, retten til en døgnrytme, når vi vet at så godt som alle organismer er avhengig av synkroniserte biologiske rytmer for å opprettholde normale funksjoner. Laksen er troligvis det eneste husdyret i Norge som ikke har krav på døgnrytme.

Denne mangelen på kunnskap om betydningen av lys og mørke, og hva mørke i naturen egentlig er, er vel også, slik som jeg ser det, hovedårsaken til at deler av næringen forlot lysstyring og smoltifisering. Nettopp fordi at det ikke ble sett på som nødvendig, og når det i tillegg ble for vanskelig og kronglete å lysstyre fisken, ja da var valget enkelt.

Vi ble lært på slutten av 1980-tallet og på 90-tallet at når vi skulle lysstyre, ja da skulle det være helt mørkt på natten. Jeg husker vi dro rundt på anlegg og teipet igjen alle mulige former for strølys som måtte komme inn i produksjonsavdelingene, Når det skulle være natt, så måtte det være helt mørkt. Og når det skulle være helt mørkt, ja da fikk jo det den konsekvensen at fisken ikke så fôret, og man sluttet å fôre fisken på natten. Helt motsatt av det som skjer i naturen.

Et av de mest brukte argumentene for å kutte ut bruken av lys og lysstyring ble etter hvert akkurat det at man mistet viktig tilvekst under lysstyringen.

For det første så er det aldri eller uhyre sjelden helt mørkt på natten i naturen, det er som regel alltid en silhuett opp mot himmelen, og det er nok for fisken til å se fôret eller byttedyrene sine. For det andre, så er det jo sånn i naturen at fisken tar til seg mesteparten av næringen sin i den mørke delen av døgnet. Og dannelsen og utskillelsen av melatonin, som blant annet har veksthormonfunksjoner, bygger nettopp opp om det.

En kostbar kortslutning

Erfaring fra felt og ny forskning viser at gir du en fisk like mye fôr i en gitt tidsperiode, så vil den som blir gitt mørkesignaler, eller dag og natt i samme periode, vokse bedre enn den som bare får fullt lys. En kostbar kortslutning for de som er ute etter best mulig tilvekst med andre ord.

Men det forutsetter altså at du gir fisken en natt lysintensitetsmessig som er mer i tråd med det som er tilfellet i naturen. Da kan du fôre døgnet rundt og du vil oppleve bedre tilvekst, jevnere tilvekst, bedre finnekvalitet, mer stabile oksygennivåer og en mindre aggressiv fisk enn det vi har fremtvunget gjennom mange år med feil lysbruk under lysstyring.

Felterfaring viser annerledes

Og da er vi tilbake til smoltifisering. Sånn som jeg ser det, så vet vi altfor lite om hvilke konsekvenser dette frafallet av en lysindusert smoltifisering gir for ei rekke av livsfunksjonene som laksen er avhengig av for å fungere som best i sjøfasen av livet. Vår erfaring i felt er at sjøvannstilpasning gir altfor ustabile resultater i felt. Noen lykkes, noen lykkes ikke, og det varierer veldig fra gang til gang. Å er det noe som næringen trenger, så er det produksjonsstabilitet.

Nå har vi hatt en rekke forsøk som har vist at det ikke ser ut til at dette med miljøsignaler har så mye å si for fisken. Laksen er jo veldig plastisk og har flere varianter av samme gen. Og i noen av tilfellene ser det ut til at fisken takler det meste, og at vi oppnår relativt gode resultater i sjø uansett om du smoltifiserer fisken eller ikke. Men jeg føler som nevnt ikke at det samsvarer helt med det vi opplever i felt. Verken i ferskvann eller i sjøvann.

Så noe må vi ha gått glipp av underveis. Det er Åkerblå sin erfaring at de anleggene som ikke smoltifiserer fisken sin, og ikke bruker miljøsignalene på en riktig måte, oftere har en mindre god produksjon i ferskvann med betydelig flere produksjonslidelser og en mye mindre forutsigbar sluttfase i settefiskanlegget og startfase i sjø. Samtidig så er det en kjensgjerning at vi har for få gode livsløpsundersøkelser som er i stand til å avdekke forskjellene og konsekvensene på en god måte i sjøfasen av produksjonen helt frem til slakt. Mye dårlig helse og velferd som kan ha sine årsakssammenhenger med forhold i ferskvannsfasen, kamufleres av alle de ulike utfordringene som laksen møter på når den blir overført til et liv i sjøvann.

Usynkron og lite homogen

Erfaringene fra felt viser at uten fornuftig bruk av miljøsignalene eller ved et bortfall av dem, så klare du ikke å synkronisere fiskegruppene i forhold til det faktum at du skal sette dem i havet eller over på høysalinitetsvann til samme tid. Det er greit at dette handler om enkeltindivider, men de skal ut i havet som en gruppe. Har du en produksjonssyklus som ikke innehar variasjoner i døgnrytme, eller på sesongnivå eller miljøsignaler som trekker i samme retning, ja da får du ikke noe startpunkt for en synkronisering av fiskegruppen. Du får en lite homogen gruppe som oftere ikke fungerer optimalt, verken i settefiskanlegget eller i sjøfasen. Lys er et uhyre kraftig miljøsignal og er vel den eneste miljøfaktoren som alene er istand til å igangsette og synkronisere en hel fiskegruppe, nesten uavhengig av det enkelte individs størrelse og forhistorie. Det er ikke lyset i seg selv, men endringene i lysmengde over tid, altså rytmen som er av betydning og gradvise endringer over tid forsterker effekten mer enn styrken i signalet alene.

Ny forskning viser at introduksjon av rytme tidligere i livet er positivt for seinere rytmeforståelse og evnen fisken har til å nyttiggjøre seg av kalenderinformasjon mot slutten av produksjonen. Husk at i sjøfasen får fisken igjen både døgnvariasjoner og sesongvariasjoner, selv om vi velger å gi fisken fullt lys gjennom hele perioden i settefiskanlegget.

Gjelder ikke minst for stamfisken

Og da er vi jo på slutten av produksjonsløpet, og da kan vi jo se kort på stamfisk.

Vi vet jo at miljøet kan påvirke opp og nedreguleringen av genene og hvilke egenskaper et individ nedarver til sine avkom. Da snakker vi epigenetikk. Det er særlig miljøpåvirkningen i tidlige livsfaser som er av betydning for blant annet hvordan fisken presterer senere i livet. En ting er det at vi gjør dette med produksjonsfisk, men når det nå også ikke er uvanlig at stamfisk også kjøres under forhold hvor det ikke gis miljøsignaler og fisken heller ikke smoltifiseres, ja da blir jeg litt bekymret for hvilken fisk vi kanskje er i ferd med å lage.

Jeg skjønner ikke helt at vi tør, med tanke på det dårlige kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, å manipulere så mye som vi gjør med laksen vår. Det finnes et regelverk for godkjenning av nytt utstyr og nye metoder som skal benyttes i akvakultur. Metodene skal være egnet ut fra hensynet til fiskevelferd og de kan kun brukes i et akvakulturanlegg når konsekvensene for fiskens velferd er dokumentert. Hvorfor er det ingen som har stilt krav til dokumentasjon på at det å sjøvannstilvenne en fisk ved for eksempel hjelp av gradvis tilsetting av sjøvann gjennom ferskvannsperioden, er en god metode med tanke på fiskens helse og velferd etter sjøsetting?

Skulle vært påbudt

 Hadde det vært opp til meg, så skulle det nesten ha vært et forskriftsfestet påbud med lysstyrt smoltifisering i norsk oppdrettsnæring så lenge vi ikke har nok kunnskap om hvordan langsiktige konsekvenser dette får for fisken. I hvert fall for stamfisk.

Min erfaring og Åkerblå sin erfaring er at jo nærmere det som skjer i naturen du legger produksjonsplanen din, desto mer stabil og trygg produksjon får du. Så derfor mener jeg at alle burde gå over til en slik produksjonsplan. Det ville mest sannsynlig ha økt velferden til fisken både i perioden i ferskvann og i sjøvann. Den er så tett opp mot det som skjer i naturen som jeg mener det å mulig å gå, hvis du ser den i en industriell kontekst.

Spørsmålene bør være; hvorfor skal du ikke kjøre lysstyring og smoltifisere fisken og gi den en døgnrytme? Hva taper du på å gi fisken et vintersignal? Hva er gevinsten ved å sjøvannstilvenne fisken din?

Lysstyring og smoltifisering fungerer, hver eneste gang

Vår erfaring viser at lysstyring og smoltifisering fungerer, hver eneste gang. Holder du deg innenfor en temperaturramme på 8–12 grader så har du god styringstemperatur. Og er du enda smartere, lar du de ulike miljøfaktorene støtte opp om hverandre sånn at de samvirker i tid, da vil de positive effektene forsterkes ytterligere. Du kan faktisk gjøre det bedre enn naturen selv med et RAS-anlegg.

Og produksjonslidelsene som nyreforkalkninger og HSS, de er omtrent borte med denne metoden. Skifter du fra en annen strategi tilbake til lysstyring og smoltifisering, så er erfaringene at problemene med produksjonslidelser forsvinner nesten umiddelbart. Det må da være positivt for fisken, og for oss.

Samle oss rundt færre, men gode strategier

Så hovedbudskapet er at vi må samle oss som næring om et betydelig mindretall av gangbare produksjonsstrategier og luke bort mange av de vi har i dag, for de produsere verken smolt eller god smolt.

Vi må nærmere naturen, og vi må gi fisken rytmefølelsen tilbake. Vi har ikke råd som næring å ta unødvendige sjanser som vi ikke vet konsekvensene av, og da er det betydelig tryggere og bedre å legge seg tettere opp mot naturen, for den tar sjelden feil.

«Take home messages»

• Gi fisken din en døgnrytme
• Gi fiskeindividene i produksjonsavdelingen din en mulighet for å synkroniseres som en gruppe, gi dem et vintersignal
• Uten et vintersignal vil ikke fisken smoltifisere og bli en smoltInnføringen av RAS-teknologi har ført til et stort fokus på hurtig vekst og nye smoltprotokoller uten bruk av lysstyring. Dette har ført til et skifte i dødsårsaker i retning av produksjonslidelser
• Frykten for å tape produksjonshastighet er den mest oppgitte grunn til at anleggene ikke bruker lysstyring
• Så lenge man fôrer likt vil fisken vinne tilvekst i ferskvannsfasen på å bli gitt en vinterperiode
• Det er å anbefale å fôre døgnet rundt, også under mørkeperioden, men fisken må få nok lys til å se fôret om natten
• Med en smoltprotokoll mest mulig nærme den som er i naturen, vil utfordringer knyttet til produksjonslidelser i ferskvann i stor grad forsvinne og dødeligheten både i ferskvannsfasen og sjøvannsfasen bli lavere