Dette må til for å bedre både fiskehelse og produktivitet

Konferansen som var den fjerde i rekken, samlet tirsdag 150 deltaker til et innholdsrikt program i Trondheim.

Svein Martinsen forteller til LandbasedAQ at det store bildet innenfor landbasert produksjon av fisk viser at volumene både av smolt og matfisk er på vei opp.

– Når det gjelder matfisk, vil man globalt kanskje nå 13 000 tonn i år. Ser man på smoltproduksjonen i Norge, så er den også stigende. Man dreier produksjonen over til mer postsmolt og større fisk på land for å få ned produksjonstid i sjø. Så for smolt er det først og fremst volum som øker, ikke så mye antall fisk, sier han.

Tre store utfordringer

Martinsen løftet frem det han mener er de tre største utfordringene den landbaserte næringen står overfor; dyrevelferd, produktivitet og nye reguleringer.

– Når det gjelder dyrevelferd, så er den åpenbart for dårlig når 37 millioner fisk dør på land og 60 millioner fisk dør i sjøen. Og sannsynligvis har en god andel av dødeligheten som skjer i sjøen, rot i det som skjer på land. For måten du produserer smolten på, det påvirker robustheten av fisken når det kommer i sjø, påpeker han.

På den positive siden, så mener han at man allerede har mange av de verktøyene som trengs for å endre på dette.

– Man har teknologien, og man har data til å kunne produsere mye mer bærekraftig. Det som gjenstår, er å implementere det i den daglige driften.

Det vil ikke bare gi en bedre fiskevelferd, men og så gi en bedre produktivitet som er utfordring nummer to.

- Vi må klare å få fisken til å prestere bedre i sjø, selv om den er produsert ganske intensivt på land. Det er ikke alltid biologien responderer like godt til den teknologiske produksjonen, og ujevn smoltifisering er et godt eksempel på dette.

Den siste av de tre store utfordringene er knyttet til det regulatoriske.

– Konsesjonssystemet skal endres, det skal komme en ny havbruksmelding, en ny dyrevelferdsmelding, og kanskje etter hvert også nye rensekrav. Alt dette vil kunne bli utfordrende å tilpasse seg, sier han. Det aller viktigste er selvfølgelig forutsigbarhet. Det er jo ikke akkurat ubetydelige prosjekter heller, mange bikker over 1 milliard i investering.

Kjempehøyt potensial i teknologien

Martinsen utdyper hva han mener når han peker på teknologi som et middel for å forbedre situasjonen.

– Vi har i dag fått kjempegod kameraovervåking, vi har ulike typer avansert sensorikk, og vi har kunstig intelligens. Det skal gå an å bruke dette til å forbedre produksjonen vesentlig – potensialet i denne teknologien er kjempehøyt, mener han.

Men for å få kunne utløse dette potensialet, trenger man ifølge Martinsen å kunne samle data fra mange landbaserte anlegg i en stor database, og det har ikke vært like lett å få til så langt. Aquacloud er et godt initiativ som kan gjøre dette.

– Kan man kalle det en umulig oppgave?

– Nei, det tror jeg ikke, og det burde heller ikke vært det. For vi har jo alle muligheter til å klare det. Det går nok litt på «mindset», og så har det litt sammenheng med at en del anlegg er blitt børsnotert, noe som gjør det med en gang litt mer vanskelig.

Men ved ikke å være åpen for samarbeid og datadeling, så vedvarer problemene, og alle blir skadelidende.

– Nedgangen i omdømme treffer hele næringen. Og når omdømmet blir dårlig nok, da blir reguleringen strengere, noe som igjen går utover alle. Så dette er et lite paradoks. Forhåpentlig kommer vi snart til et break-even-punkt, der man begynner å skjønne at vi må kanskje dra mer i lag, sier han.

– Se til tidligere eksempler

Slik samarbeidsinnsats som har gitt resultater, er det flere eksempler på i næringen fra før.

Martinsen drar en parallell mot det som skjedde innenfor rognkjeksproduksjon for en del år siden. Der innså man at man hadde utfordringer med å produsere fisken, noe som resulterte i et nettverk som utvekslet data og erfaringer.

– Da kom man veldig fort opp på et høyere nivå, for vi hadde et ganske tett samarbeid. Samtidig kom den nye utfordringer vi ikke klarte å håndtere, innrømmer han.

Et annet eksempel er H₂S-problematikken mange nye RAS-anlegg ble rammet av for en del år siden.

– Det viser kanskje enda bedre hvordan man klarte å innovere og samarbeide for å løse det som må kalles en liten krise i 2017–2018. Da begynte man å fokusere på årsakene, finne dem og forebygge. Man begynte samtidig å måle mer, og skaffe seg mer innsikt, og man klarte å gjøre tekniske tilpasninger. Da man analyserte hendelsene, så man at man kunne gå tilbake til design av anlegg, til produksjonsprotokoller, til kompetanse og til utformingen av anlegg, forklarer han.

Et konkret forbedringsområde han trekker frem er gode tall knyttet til dødelighet i landbaserte anlegg. Ifølge Martinsen rapporteres bare «dødfisk», og man skiller ikke mellom fisk som har dødd av H₂S-forgiftning, klemskader, ulike sykdommer eller annet.

– Da får vi et for dårlig datamateriale til å kunne drive innovasjon. I sjøproduksjonen har man fått bedre kategorisering, og man har kunnet begynne å dykke dypere ned i materien.

Han understreker samtidig at det er viktig å si at det også skjer til dels betydelige fremskritt.

– Salmon Evolution brøyter vei her i Norge, og man produserer laks i RAS-anlegg i Japan og Kina, noe som for 10 år siden var en fjern drøm, eller til og med sett på som en vill idé. Så det store gjennombruddet på matfisk, det er like før, tenker jeg. Når man etter hvert får flere anlegg og begynner å få kontroll, så er det ikke langt unna at det blir en signifikant produksjon av det.

– Det høres ut som om her er materiale til å fylle flere konferanser i årene fremover?

– Det er definitivt, sier han.