Økt forekomst av nyreproblemer hos norsk oppdrettslaks

Artikkelen er skrevet av: Alf Seljenes Dalum, Trygve T. Poppe, Ane Sandtrø Lunheim, Anne Katrine Reed, Helle Holm og Renate Johansen, PHARMAQ Analytiq AS.

Økningen sees både i RAS- og veletablerte gjennomstrømningsanlegg. I denne artikkelen vil vi belyse de ulike symptomene på utvikling av nefrokalsinose og kort diskutere mulige årsaksforhold og konsekvenser. 

Nyrene filtrerer blodet og regulerer kroppens vann- og ionebalanse. Substanser kroppen ikke trenger skilles ut med urinen, mens det kroppen trenger blir igjen i blodet. Ulike tilstander kan gi avleiringer av stoffer i urinveiene både hos fisk og pattedyr. Hos pattedyr kan avleiringene forme krystaller som samles til nyresteiner.

Disse kan blokkere urinveiene og føre til opphopning av urin med påfølgende sykdom. Hos mennesker og dyr vil man da som en del av sykdomsutredningen levere en urinprøve som blir analysert på et laboratorium. Ved å identifisere urinsteinens sammensetning kan man tilpasse behandling og forebyggende tiltak. Årsaken til avleiringer i urinveiene kan være alt fra infeksjoner i urinveiene til feil ernæring. Behandlingen kan dermed involvere antibiotikabehandling og omlegging av kosthold.

Nefrokalsinose

Fisk danner ikke nyresteiner slik som  hos pattedyr, men hos regnbueørret og laks er det kjent at man kan få avleiringer av et hvitt, seigt til kornete materiale i urinveiene. Denne tilstanden kalles nefrokalsinose og er ganske vanlig forekommende hos regnbueørret. Ut i fra navnet kan man anta at materialet består av kalk, men dette er sparsomt dokumentert.

Navnet er basert på at materialet histologisk ligner kalkholdig materiale, det vil si en markant blåfarget (basofil), strukturløs masse. Gjennomgang av litteraturen gir lite informasjon om kjemisk sammensetning av dette materialet. 

Historisk

Nefrokalsinose er en velkjent produksjonsrelatert sykdom, spesielt hos regnbueørret og bekkerøye (Nord-Amerika) i intensivt oppdrett, men også med sporadisk forekomst hos laks. Høyt nivå av CO2 i vann samt ubalansert fôr (høyt nivå av fosfor og selen og mangel på magnesium) har blitt identifisert som risikofaktorer (1-3). Bedre kontroll på CO2-nivåer, tetthet og fôrsammensetning har sterkt begrenset forekomsten av nefrokalsinose spesielt på laks, mens tilstanden har vært en gjennomgående utfordring for regnbueørret også internasjonalt.

Moderate nivåer av nefrokalsinose hos regnbueørret i oppdrett er så vanlig og gir tilsynelatende så få kliniske problemer at tilstanden i mange tilfeller oppfattes som «normal». Det kan altså se ut som denne arten kan leve med nedsatt nyrefunksjon uten at det gir seg utslag i betydelige negative helsekonsekvenser. Tilstanden har imidlertid ikke blitt rapportert hos vill regnbueørret eller vill laksefisk forøvrig. Laks derimot tåler mye mindre skader i nyrene, og i denne arten har nefrokalsinose fram til nylig vært en relativt sjelden diagnose. 

Økende problem

I løpet av det siste året har det blitt observert en økning i antallet tilfeller av nefrokalsinose hos atlantisk laks. PHARMAQ Analytiq ser økningen klart ut i fra sine diagnostiske data, og i tillegg har vi fått tilbakemeldinger fra mange aktører i næringen som ser på denne tilstanden som et økende problem. Nefrokalsinose defineres i dag som påvisning av kalklignende utfellinger og skader i nyre uten noen videre identifisering av utfellingenes sammensetning eller årsakssammenheng.

Diagnosen stilles ofte bare på bakgrunn av makroskopiske observasjoner, og blir bare bekreftet histologisk i enkelte tilfeller. Det er derfor fiskehelsetjenestene og oppdretterne som sitter på de beste tallene for antall påvisninger. I motsetning til tidligere der man ofte fant for høy tetthet eller problemer med CO2-nivåer som årsak til nefrokalsinose, finner man i dag ingen klare risikofaktorer for sykdommen. 

Settefiskfasen

Tilstanden oppstår i ferskvannsfasen og sees både på gjennomstrømmingsanlegg og anlegg basert på resirkuleringsteknologi (RAS-anlegg). Det er spesielt påfallende at man nå ser problemet på godt drevne gjennomstrømningsanlegg som ikke har hatt tilsvarende problemer tidligere. Det er derfor grunn til å lete etter nye faktorer som kan forklare økningen som nå observeres over hele Norge og i utlandet.

I tillegg er det mye som kan tyde på at post- og storsmoltproduksjon predisponerer for denne lidelsen. Tidligere var ofte løsningen på problemet å sjøsette fisken, men med forlenget produksjonstid på land er ikke det lenger alltid mulig. Flere anlegg melder også om at problemene fortsetter også etter sjøsetting. 

• Les hele saken i Norsk Fiskeoppdrett enten som bladbar PDF her, eller som NFPluss-sak her. Begge deler krever abonnement på Norsk Fiskeoppdrett.