Savner beredskap: Store katastrofer i landbasert er et spørsmål om tid
Så langt i år har det vært nesten 80 svært alvorlige dødelighetshendelser ved landbaserte anlegg. Mattilsynets Aud Skrudland er ikke imponert over det hun ser verken av evne til å lære av feil eller ha beredskap for at det før eller siden vil gå galt.
Under konferansen "Risiko i landbasert oppdrett" som ble arrangert av Morefish denne uken, var fagdirektør i Mattilsynet, Aud Skrudland, invitert til å snakke rundt spørsmålet om beredskapen stemmer med risikoen. Det korte svaret på det var nei. Men Skrudland brukte anledningen til å utdype relativt grundig.
- Det er for tiden et stort fokus på dødelighet av fisk i sjø. Det er alvorlige tall som trekkes frem på dødelighet i sjø, og trenden er at det ikke bedres. Men når det kommer til dødelighet på land så snakkes det ikke så mye om det. Og man kan av og til få et inntrykk av at hvis produksjonen bare flytter på land, så er det problemfritt, sier hun.
Alvorlige hendelser
Oppdrettsnæringen har et krav i driftsforskriften som sier at Mattilsynet skal varsles umiddelbart om forhold som har medført alvorlige velferdsmessige konsekvenser.
- Vi mottar i størrelsesorden 1700-1900 sånne meldinger hvert år, sa hun.
Så langt i år (begynnelsen av november) er det meldt inn 1470, hvorav 185 er fra landbaserte anlegg. Av disse igjen er vel 40 % (ca. 74 stk) i kategorien svært alvorlige og blir dermed fulgt opp. For meldingene fra sjøanlegg er «kun» 16 % karakterisert som svært alvorlige.
Mattilsynet har de siste to årene laget et nasjonalt team som gjennomgår slike meldinger og sorterer dem for videre oppfølging.
- Det vi ser er at en betydelig og økende del av de mest alvorlige meldingene har kommet fra anlegg på land, sier hun.
I sitt innlegg viste hun en slide med noen av de tallene som har vært på slike meldinger. De spente fra noen få tusen fisk, til flere titalls tusen, til opp i både en kvart million, over en halv million, og helt opp i en og to millioner fisk.
- Når jeg går inn i innholdet i de meldingene vi har fått, så får jeg et inntrykk av at mange landbaserte anlegg ikke har kontroll på sentrale deler av driften sin. Det går ut over fiskevelferd, fiskehelse og økonomien til anlegget. Men det går også ut over en samlet norsk oppdrettsnæring, påpeker Skrudland.
-Banale feil
I meldingene som er prioritert fulgt opp, er årsaken i mange av dem det som beskrives som «godt kjente årsaker». Dette er forhold som nitrogenovermetning, oksygenmangel, høy temperatur, H₂S, og hendelser knyttet til sortering og pumping og vaksinering.
- Om vi går litt bak i meldingene, så ser vi at mange saker skyldes forhold som jeg vil kalle banale feil: Det er avskrudde alarmer, alarmer som går, men der det ikke blir gjort noe tiltak, det kan være feil på sensorer, og det er utrolig mange stopp i vanntilførselen til kar. Det er til og med sortering av fisk til kar som er tomme for vann! Og bunnrister eller siler løsner stadig vekk - og fisken forsvinner ut i rør og biofilter.
- Og nå forstår jeg begrepet «rørfisk». Det er klart det blir rørfisk av sånt , sier hun.
Hun ramser videre opp årsaker knyttet til forgiftninger av lut, kjøleveske og av ozon.
- Det er feil fôrstørrelser. Vi ser manuelle innstillinger som var feil og som ingen kontrollerte, det er for mye fisk forhold til kapasitet på biofilter.
Kan ikke skylde på kunnskapsmangel
Skrudland sier de fleste hendelser som blir rapportert til Mattilsynet ikke skyldes grunnleggende kunnskapsmangel i næringen.
- Det er stort sett kjente problem som vi har sett i førti år. Det er bare at problemet blir større når anlegget blir større.
Hun mener derfor ikke disse utfordringene kan løses med hverken forskningsinnsats eller nye avanserte metoder.
- De kan bare løses med system, orden og rutiner. Vi må ha et avvikssystem som faktisk brukes til forbedring. Det er ikke korrigerende tiltak å sette inn mer ressurser for å ta opp dødfisk. Man slår seg til ro med at det at det er en teknisk eller kjemisk årsak, mens årsakene som er knyttet til kultur, ledelse, system, rutiner og sjekklister ikke blir vurdert.
Mattilsynet skal fra neste år satse ekstra på økt revisjon.
- Vi har etablert et revisjonsteam med tung kompetanse som skal sette fokus nettopp på risikoklassifisering og internkontroll når det kommer til fiskevelferd og fiskehelse. Vi mener behovet er stort, fordi vi ser at det her svikter veldig mye.
- Beredskapen er ikke god nok
Selv om man reduserer risiko gjennom å bedre rutiner, så vil jo det før eller siden skje uforutsette og store ting.
- Man etablerer en beredskap fordi det alltid er en viss risiko knyttet til det man gjør. Denne risikoen må en kunne håndtere. Beredskap er selvfølgelig knyttet til risiko, men da må vi snakke om realistisk risiko.
I mange av de aktuelle tilfellene som Mattilsynet kommer borti er risikoen ifølge Skrudland bagatellisert eller ikke vurdert.
- I mange prosjekt som kommer på vårt bord som søknader, mener jeg risikoen er kraftig underestimert. Om dette skyldes manglende kunnskap eller forståelse, eller om det er et ønske om å framstå attraktivt for investorer, det er det ikke så enkelt for oss å si. Men det kan være at det har danner seg et bilde hos mange at så lenge det ikke er lus i et anlegg, så er at annet uproblematisk, sier hun.
Hun trekker frem at de får prosjekt inn til vurdering hvor det er planer om å produsere alt fra flere ti-tusen tonn til opp i hundre tusen tonn i ett anlegg.
- Hvilken kapasitet og beredskap slike anlegg må ha for å ivareta risikoen, må vi sette mer fokus på, sier hun.
ILA på land et skrekkscenario
Hun eksemplifiserer med å fortelle at de ser et økende antall ILA-tilfeller.
- Vi ser at et økende antall påvisninger av patogent ILA-virus i matfiskanlegg er knyttet til påvisninger av ikke-patogen ILA-variant i settefisk- eller postsmoltanlegg. Vi ser overraskende mange matcher fra hele landet med smitte på matfisk i sjø med patogent virus som er nært beslektet med de apatogene som var påvist i settefiskanlegget.
Frykten er at et apatogent ILA-virus skal mutere til patogent i det landbaserte anlegget.
- Det er helt klart at i det øyeblikket man får en påvisning av patogent ILA-virus i et landbasert anlegg, så må anlegget tømmes, vaskes, desinfiseres og brakklegges før det kan startes opp igjen. Da vil det kunne bli satt ut av drift i veldig lang tid.
- Og jo dårligere beredskap det er på vask, desinfeksjon og rengjøring, jo lengre tid vil det ta, legger hun til.
Skrudland mener det bare er et spørsmål om tid før dette slår til i flere anlegg.
- Vi har landbaserte anlegg som ikke har desinfeksjon av inngående vann. Vi har anlegg med sjøsprøyt inn i kar. Vi har anlegg som flytter inn yngel eller smolt i fra en rekke ulike steder. Vi har anlegg som regelmessig påviser apatogent ILA-virus som kan mutere patogent når som helst. Og vi har mange anlegg som ikke skiller internt i anlegget mellom ulike fiskegrupper, trakk hun frem.
- I utgangspunktet én lokalitet
Når det gjelder påvisning og tiltak mot listeførte sykdommer, er utgangspunktet at hele anlegget er regnet som en lokalitet.
- Det skal være planlagt for å dokumentere svært gode smittemessige og bygningsmessige tiltak og driftsrutiner for at vi skal kunne akseptere at bare en avdeling av et anlegg er berørt av de slik sykdom; for eksempel ILA eller i VHS eller IHN, sier Skrudland.
Hun forteller at man ser at smittesluser i mange anlegg er veldig godt planlagt og brukt.
- Det er utrolig mye tid vi bruker på å skifte sko, klær og vaske hender, mens samtidig så flyttes fisken fritt i mellom avdelingene.
Hun sier at om man får en påvisning av disse alvorlige sykdommene så må det være en beredskap å tømme anlegget innen fire uker.
- Og skulle det bli påvist en av de såkalte gruppe B-sykdommene, som VHS eller IHN, så må man gjerne bruke enda kortere tid.
- Da kan man spørre hvilken kapasitet på slakting det da er bruk for? Er den kapasiteten i det hele tilgjengelig, og har man kontroll på denne kapasiteten? Hvilken kapasitet har man for å håndtere fisk som må males opp? Hva er tilgjengelig av personell og utstyr? Hvordan han man tenkt at anlegget skal vaskes og desinfiseres? Er dette i det det hele tatt lagt opp til?, spør hun.
Mange små blir en stor å
Skrudland trakk frem et fra hennes side ikke navngitt anlegg som tidligere i år mistet ca. 2 millioner fisk på 65 gram.
- Det blir 130 tonn dødfisk som plutselig må håndteres i settefiskanlegget. I dette tilfellet brukte de i alle fall fem dager for å få tatt opp dødfisken. Og de fleste av oss vet hva som skjer med en fisk på 65 gram som ligger fem dager i 20 grader, det er ikke noen hyggelig jobb.
Og er det noen grunn til å tro at noe sånt ikke vil skje i et anlegg som har for eksempel en fisk på 2 eller 4 kg?
- To millioner fisk på 4 kg, utgjør 8000 tonn dødfisk. Algekatastrofen i Nord-Norge som var for 4-5 år siden, ga et behov for å håndtere 12 000 tonn dødfisk. Det sprengte alle kapasiteter i hele Norge for håndtere dette. Og det er slike volumer vi snakker om i disse store landbaserte anleggene.
Skrudland etterlyser derfor at man tør å stille slike spørsmål.
- Vi må forlange at beredskapene i store landbaserte anlegg er slik at beredskapen kan regnes som forsvarlig, for det kommer til å skje på et eller annet tidspunkt. Vi ser for tiden omfattende problem med bl.a. gjellesykommer og ILA. I Midt-Norge, som jeg kjenner best, er slakterikapasiteten allerede for knapp. Det er ikke kapasitet til å slakte den fisken som kunne vært slaktet. Og da er det ikke noe ledig kapasitet til store landbaserte anlegg i tillegg.
Hun sier hun senest under konferansen hun holdt innlegg på har hørt om landbaserte matfiskplaner der det planlegges for en dødelighet på 0,5 %.
- Ja, det kan hende at det går bra, men jeg kan ikke tørre å satse på det i en beredskapsplanlegging. Og beredskapen må være tilgjengelig, reell og stå klar. For ellers er det ikke noe beredskap. Det som er uventet og uønsket, det skjer, og det er faktisk etter min mening bare et spørsmål om tid, sier hun.
